Ny storkammerdom fra EMD om retten til familieliv

Norge dømt for menneskerettsbrudd i barnevernssak

I tirsdagens avgjørelse fra Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD), ble Norge dømt for brudd på EMK artikkel 8 om retten til familieliv. Sentralt i avgjørelsen står tingrettens dom om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon for fosterhjemsplassert gutt.

Kort om sakens bakgrunn

Gutten, omtalt som «X» i dommen, ble akuttplassert da han var under en måned gammel. Sammen med sin mor hadde X hatt opphold på foreldre/barn senter, og senteret hadde meldt om alvorlig bekymring for mors ivaretakelse av gutten. Senteret formidlet blant annet at barnet var i ferd med å bli alvorlig underernært, og at mor ikke fulgte opp godt nok. Etter flere runder i fylkesnemnda og tingretten, stadfestet lagmannsretten i 2010 fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse av gutten. Lagmannsretten hadde innhentet sakkyndig utredning fra en psykolog, som også tilrådde omsorgsovertakelse

Året etter krevde mor tilbakeføring av gutten, og ba barneverntjenesten fremme sak om opphevelse av omsorgsovertakelse til fylkesnemnda. Da barnevernet sendte saken til nemnda, ba de om at mors krav om tilbakeføring skulle avslås. I tillegg begjærte barnevernet at mor skulle fratas foreldreansvaret, og at fylkesnemnda skulle samtykke til at fosterforeldrene kunne adoptere barnet.

Før saken ble behandlet i fylkesnemnda, fikk mor et nytt barn. Barnevernet overtok ikke omsorgen for dette barnet.

Fylkesnemnda fant likevel at vilkårene for fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon var til stede overfor gutt «X». Mor begjærte overprøving, men i 2012 stadfestet tingretten fylkesnemndas vedtak. Lagmannsretten samtykket ikke til at mors anke over dommen kunne behandles, og tingrettens dom ble rettskraftig.

Saken for EMD

Etter at alle rettsmidler i Norge var forsøkt, anla mor sak for EMD, og anførte at beslutningen om adopsjon var i strid med EMK artikkel 8 om rett til familieliv.

EMD behandlet saken første gang i 2017, og Norge ble frikjent under dissens 4-3. Avgjørelsen ble imidlertid anket, og slapp inn til behandling i EMDs storkammer.

Partene var enige om at adopsjonsdommen utgjorde et inngrep i retten til familieliv, og videre at inngrepet hadde lovhjemmel. Det sentrale spørsmålet for EMD var om dette, i relasjon til EMK artikkel 8 andre avsnitt, var «nødvendig i et demokratisk samfunn».

Under henvisning til tidligere praksis, gjentok EMD at hensynet til barnets beste er grunnleggende i alle avgjørelser som angår barn. Videre at de nasjonale myndigheter må finne en rimelig balanse mellom hensynet til barnets beste, og hensynet til biologiske foreldre. Domstolen slo nok en gang fast, at retten til familieliv etter artikkel 8 ikke skal gå på bekostning av barnets helse og utvikling:

…a parent cannot be entitled to have such measures taken as would harm the child’s health and development…

Videre gjentok EMD at et styrende prinsipp må være at omsorgsovertakelse anses som et midlertidig inngrep. Barn skal tilbakeføres når forholdene ligger til rette for det. Like fullt aksepterer domstolen at når det har gått en vesentlig tidsperiode siden barnet ble plassert, så kan barnets rett til å ikke få et brudd med fosterfamilien gå foran foreldres rett til tilbakeføring.

Som et overordnet prinsipp i barnevernssaker, stadfestet EMD at medlemslandene har en vid skjønnsmargin når det gjelder spørsmål om omsorgsovertakelse. Imidlertid vil ytterligere innskrenkinger på samvær og kontakt være underlagt en strengere vurdering fra EMD.

I storkammerdommen retter EMD et kritisk blikk på tingrettens behandling av adopsjonssaken. EMD konkluderte med at det ikke var foretatt en rimelig balansering av hensynet til barnet, og hensynet til barnets biologiske mor. EMD skriver i dommen at tingretten (og barnevernet) syntes å være mer fokusert på hensynet til barnet, i stedet for å søke å kombinere barnets og mors interesser. Domstolen er svært kritisk til at de norske myndighetene ikke vurderte potensialet for fremtidig tilbakeføring. EMD poengterer videre at tingretten ikke oppnevnte ny sakkyndig psykolog til å utrede saken, men heller henviste til en utredning som på domstidspunktet var to år gammel. Domstolen viste også til at det hadde forekommet vesentlige endringer for mors vedkommende, hun var gift og hadde omsorgen for sitt andre barn.

I tillegg kommenterte EMD at anførsler knyttet til barnets sårbarhet og omsorgsbehov var for slepphendt behandlet av norske myndigheter.

Dommen innebærer ikke at barnet tilbakeføres til mor, men mor er tilkjent erstatning på £ 25 000,- i tillegg til dekning av sakens omkostninger.

 

Kommentar til dommen

Det gjenstår å se hvilke konsekvenser dommen får for norsk barnevern, og adopsjon som barnevernstiltak. På den juridiske siden er det i og for seg ikke mye nytt. EMD gjentar velkjente rettssetninger om omsorgsovertakelsers midlertidige karakter, og betydningen av å balansere barnets og foreldrenes respektive interesser. Samtidig synes dommen å understreke betydningen av godt klarlagt faktum – særlig i saker av så inngripende karakter som tvangsmessig adopsjon.

Der mange hadde forventet en mer prinsipiell avgjørelse på de materielle spørsmålene rundt adopsjon, fikk vi i stedet en konkret dom, med fokus på prosess og bevisføring. Avgjørelsen synes ikke å foranledige noen fundamentale endringer i norsk barnevern, men en viss justering i rettspraksis vil kunne komme. Prosessuelt i form av strengere krav til bevisføring og økt bruk av sakkyndige psykologer, og materielt i form av en høyere terskel for å utelukke mulig tilbakeføring.

Hele dommen kan du lese her.