Ny avgjørelse fra EMD i barnevernssak

Norge dømt for brudd på menneskerettighetene i barnevernssak

Av advokat Snorre Ottemo Nordby

I en nylig avsagt dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), ble Norge dømt for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel  8. Bakgrunnen var at norske domstoler hadde besluttet at det ikke skulle være samvær mellom et fosterbarn og hennes biologiske foreldre. EMD konstaterte at norske myndigheter hadde handlet med barnets beste for øye, men fant at det ikke var tatt behørig hensyn til mulige negative konsekvenser av langsiktig samværsnekt. Dette er den fjerde av i alt ni norske barnevernssaker som er sluppet inn til behandling i EMD den senere tid, og den første som konstaterer brudd på menneskerettighetene.

Sakens bakgrunn

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker besluttet i 2012 at jenta, som i dommer er omtalt som «A», skulle være under offentlig omsorg. Fylkesnemnda konstaterte at A hadde særlige omsorgsbehov, og hadde opplevd alvorlig omsorgssvikt. På bakgrunn av opptreden fra morfar og mors øvrige familie, hadde kommunen anført at det forelå kidnappingsfare, og begjærte samværsnekt og plassering på sperret adresse. Fylkesnemnda fant at kidnappingsfaren ikke var tilstrekkelig nærliggende, og ga adgang til fire samvær i året under tilsyn. Barnets foreldre aksepterte omsorgsovertakelsen, men ønsket utvidet samvær. Spørsmålet om samvær ble deretter gjenstand for omfattende rettslig behandling, både i tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. Ved Borgarting lagmannsretts dom i 2015, ble det fastslått at det ikke skulle være samvær mellom barnet og foreldrene. Lagmannsretten la til grunn at det måtte foreligge sterke og spesielle grunner for å nekte samvær mellom barn og foreldre. I denne saken var det reell og aktuell risiko for bortføring av barnet, som utgjorde slike sterke og spesielle grunner. Etter lagmannsrettens oppfatning ville en bortføring være klart skadelig for jenta. Lagmannsretten konstaterte at det var lite som tydet på at barnet ville profitere på samvær, ut over den alminnelige antakelsen om det positive i at barnet blir kjent med sin kultur og bakgrunn. Ettersom samvær uansett ville være begrenset, fant lagmannsretten at hensynet til barnets kulturelle bakgrunn ikke kunne være avgjørende.

Prosessen for EMD

Mor klagde deretter Norge inn for EMD, med påstand om brudd på EMK artikkel 8 om retten til familieliv. Det ble anført at det var mangler ved saksbehandlingen for norske domstoler. Dette ettersom lagmannsretten ved andre gangs behandling av saken hadde avslått krav om oppnevning av sakkyndig. Videre ble det anført at det ikke var bevismessig dekning for reell og aktuell kidnappingsfare. Det ble også fremhevet at offentlig parts fremleggelse av andre saker tilknyttet Rom-folket fremsto som rasistisk, da disse ikke hadde noen tilknytning til familien.

Regjeringsadvokaten anførte på vegne av Norge at saken var undergitt betryggende behandling i norske domstoler. Det ble fastholdt at det forelå kidnappingsfare, og at samvær dermed medførte risiko og belastning både for barnet og fosterfamilien. Det ble særskilt fremholdt at jenta hadde særskilt behov for ro og stabilitet.

EMD konstaterte at beslutning om samværsnekt utgjorde et inngrep i retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Videre konstaterte domstolen at slike inngrep etter omstendighetene kan være lovlig. Det sentrale spørsmålet for menneskerettighetsdomstolen, var om denne inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn» jf. EMK artikkel 8 andre avsnitt.

EMD fant ikke grunn til å gå bort fra de norske domstolenes vurdering rundt den reelle og aktuelle kidnappingsfaren. Det ble også akseptert at en slik kidnappingsfare medførte vansker med den praktiske gjennomføringen av samvær. Imidlertid kom EMD til at det i denne saken ikke ble tatt behørig hensyn til konsekvensene av langvarig samværsnekt. EMD fastslår at norske domstoler her skulle vurdert disse konsekvensene, særlig med bakgrunn i at samværsnekt kunne medføre fremmedgjøring av barnets Rom-identitet:

(…)Taking into account the circumstances of the present case, the Court considers that there was a risk that A could completely lose contact with her mother. According to the Court’s jurisprudence it is imperative to consider also the long-term effects which a permanent separation of a child from her natural mother might have (…). This is all the more so as the separation of A from her mother could also lead to an alienation of A from her Roma identity.

(…)In conclusion, although the Court accepts that the decisions of the national authorities were made in what they considered to be the best interests of the child and bears in mind that perceptions as to the appropriateness of intervention by public authorities in the care of children vary from one Contracting State to another (see paragraph 95 above), the Court holds that in the instant case, the potential negative long-term consequences of losing contact with her mother for A and the positive duty to take measures to facilitate family reunification as soon as reasonably feasible were not sufficiently weighed in the balancing exercise.

Barnets mor ble etter dette tilkjent £ 25 000,- I erstatning for konvensjonsbrudd.

Dommens betydning

Sett fra et norsk ståsted, inneholder dommen flere interessante uttalelser. EMD understreker sitt tidligere utgangpunkt om at statene har en bred skjønnsmargin i saker om omsorgsovertakelse. Dette innebærer at EMD i utgangspunktet er tilbakeholden med å konstatere konvensjonsbrudd på barnevernsfeltet. Samtidig fastslår domstolen at saker som innebærer ytterligere inngrep i familielivet, eksempelvis samværsnekt, foranlediger en strengere vurdering. EMD har i flere avgjørelser slått fast viktigheten av beskyttelse av barns helse og utvikling, samtidig som en målsetning skal være å gjenopprette kontakt mellom barn og foreldre. I dommen synes EMD samtidig å anerkjenne barnets interesse og behov for vern av sin reelle familiesituasjon:

When a considerable period of time has passed since the child was originally taken into public care, the interest of a child not to have his or her de facto family situation changed again may override the interests of the parents to have their family reunited.

Uttalelsen innebærer en implisitt anerkjennelse av fosterbarns tilknytning til sine fosterforeldre, noe som gjerne er et sentralt spørsmål i saker om tilbakeføring av barn under barnevernets omsorg.

Viktigst er likevel at norske aktører, det være seg barnevernet, fylkesnemnda eller domstolene, er nøye i sine vurderinger når spørsmål om samværsnekt dukker opp. Skal slike inngrep være i samsvar med menneskerettighetene, må beslutningstakerne nøye vurdere alle konsekvenser, både på kort og lang sikt. EMDs dom innebærer ikke at reglene rundt samvær i norske barnevernssaker som sådan er i strid med menneskerettighetene. Dommen bør likevel være en påminner om at terskelen for å avskjære kontakt skal være høy, og at myndighetene må være grundige i sin balansering av de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende. Dersom samværsnekt skal besluttes, må det vurderes hvorledes kontakten senere kan gjenopprettes, og hvilke konsekvenser bruddet får for barnet.

Videre lesning

Dommen fra EMD kan du lese her.