Norge dømt for nok et menneskerettighetsbrudd

20.11.2019

Av: Snorre Ottemo Nordby

For tredje gang på ett år er Norge dømt for menneskerettighetsbrudd i en barnevernssak. Mens de to tidligere avsagte dommene i stor grad videreførte etablert rettspraksis, vil trolig denne ukas dom foranledige endringer i norsk praksis hva gjelder samvær mellom foreldre og barn etter omsorgsovertakelse.

Samvær etter omsorgsovertakelse er en godt etablert rettighet, både etter norsk rett og internasjonal rettspraksis. I barnevernssaker gjøres det normalt et skille mellom forventet langvarige plasseringer og forventet kortvarige plasseringer. Der hvor plassering utenfor hjemmet trolig vil være kortvarig, skal det være hyppig samvær for å muliggjøre fremtidig tilbakeføring av barnet. Det er da et uttalt mål å bevare psykologisk tilknytning mellom foreldre og barn. Ved langvarige omsorgsovertakelser, hvor tilbakeføring neppe vil kunne skje, skal samvær ivareta barnets kognitive forståelse av hvem de biologiske foreldrene er. Samværsvurderinger skal være konkrete og avhenger av flere forhold enn dette, men i praksis har samværsomfang ved langvarige plasseringer gjerne blitt satt mellom tre og seks ganger per år.

I tirsdagens dom fra menneskerettighetsdomstolen, ble omsorgsovertakelse av barnet akseptert som et nødvendig og forholdsmessig tiltak. EMD var også tilfreds med prosessen, som ivaretok partenes rettssikkerhet på en forsvarlig måte. Imidlertid mente domstolen at det samværet som var fastsatt innebar en krenkelse av barnets og foreldrenes rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

I den aktuelle saken hadde tingretten fastsatt samvær seks ganger per år, ut fra en forventet langvarig plassering. Det er nettopp denne vurderingen menneskerettighetsdomstolen slår ned på. I dommen skriver EMD at både fylkesnemnda og tingretten på et tidlig stadium hadde gitt opp målsetningen om fremtidig tilbakeføring av barnet, uten at dette var tilstrekkelig begrunnet. EMD fastslo at de norske beslutningstakerne ikke hadde påvist hvorfor det var til barnets beste å gi opp denne målsetningen.

EMD skriver videre at målsetningen om tilbakeføring er lite kompatibel med at det går uker eller måneder mellom hvert samvær. Med dette legges klare føringer for samværsfrekvens for de kortvarige plasseringene.

Viktigere er likevel at domstolen altså skjerper kravet til begrunnelse for å «gi opp» målsetningen om tilbakeføring. Beslutningstakerne må påvise at det er til barnets beste å forlate dette idealet. EMD godtok ikke norske myndigheter generelle argumentasjon om at barnet hadde behov for ro og stabilitet. Beslutningstakerne må godtgjøre hvorfor samværsbegrensingen er til barnets beste.

Høyesterett skal i vinter behandle fire barnevernssaker i storkammer, og vil i den sammenheng søke å avklare norsk barnevernrett i lys av avgjørelsene mot Norge. Det gjenstår derfor å se hvilke konkrete endringer som vil komme. Det fremstår i alle fall som klart at målsetningen om tilbakeføring av barn til sine biologiske foreldre, vil gis enda større plass i barnevernssakene fremover. Kanskje vil også det generelle samværsomfanget kunne øke noe. Skal samvær begrenses ut fra plasseringens forventete varighet, stiller i alle fall ukas dom strenge krav til begrunnelsen.

Barnet i den aktuelle saken ble for øvrig tilbakeført til sine biologiske foreldre i 2018. Klagerne ble tilkjent økonomisk oppreisning og sakskostnader.

Hele dommen kan du lese her.

For spørsmål eller ønske om bistand, ta gjerne kontakt med: